ærlighet, åpenhet og gestalt

heei,

jeg føler at jeg ønsker å være mer ærlig. Litt mer hvertfall. Bloggen og instagramkontoen min er fylt med bilder og lite tekst, en så liten del av den egentlige meg.

Så, den siste tiden har for meg vært litt rar. Jeg har rett og slett ikke hatt det så bra.

Dagen etter at mamma ble friskmeldt og vi begge tok en slags high five med kreftlegen, fikk jeg en skremmende og en helt uvirkelig og rar opplevelse. Jeg var i Bergen, på konsert med en venn for å se Aurora live. Dagen etter konserten satt vi i en middag og jeg kjente at helt ut av det blå, kom det en slags svimmelhetsfølelse etterfulgt av kraftig hjertebank, klamme hender og litt skjelving. Jeg trodde det var noe galt med hjertet mitt og skjønte ingen verdens ting. Jeg tenkte først på hjertestopp, så hjerteflimmer. Hjertet mitt slo så fort at jeg ble redd for at det ble utslitt og plutselig bare skulle stoppe. Jeg ble sittende i middagen i flere timer. Hjertebanken kom og gikk.

Angst? Panikkangst? Angstanfall? Skulle jeg nå få angst? Nå liksom? Jeg hadde det jo så bra! Følte meg fri, lettet og glad fordi mamma endelig var friskmeldt. Jeg fant ingen forklaring.

Vi dro hjem etter en helg i Bergen og jeg følte meg litt skremt av hele greia. Følte meg fortsatt litt rar. Jeg er åpen og har ingen problemer med å dele med verken familie eller venner så jeg fant mye støtte i det. Likevel bestemte jeg meg for å kontakte en gestaltterapeut for en prat. Jeg dro til terapeuten og gud, det hjalp. Åpenbaring. Endelig en som lot meg stå i det, kjenne på det.

Jeg har delt, ledd, grått, vært morsom, vært nedfor, vært redd og kjent på glede, sammen med henne.

Jeg har aldri vært i en sånn situasjon før, og jeg har aldri helt skjønt at mennesker i skremmende og vanskelige situasjoner på død og liv får behov for å hjelpe andre mens de selv har det tøft, men det er det jeg føler på nå. Jeg har lyst til å rope: du er ikke alene!

Helt siden det for første gang slo til har jeg hatt i bakhodet at dette er en erfaring som jeg har trua på en dag fører til noe bra. At denne prosessen kommer til å føre til at jeg blir bedre kjent med meg selv, finne ut hva mine behov er, hva jeg trenger, ja.. en slags prosess som skal gi meg erfaring. Føler litt at jeg står i et veiskille, uten at jeg vet noe mer. Jeg glad jeg tillater meg selv å stå i det. Og jeg er så glad jeg har funnet en gestaltterapeut som jeg finner støtte i. Hun deler også, ikke bare meg. Det er så fint.

Dette ble veldig mye på kort tid føler jeg. Litt usikker på hvordan jeg skal avslutte, men nå har jeg delt, og jeg håper noen av dere finner støtte i det. Vi har alle vår historie og gjennom å åpne meg så føler jeg mer og mer på støtte. Jeg føler meg litt som en misjonær som har fått et kall, hehe, men ja, jeg bare følte at det var riktig å dele.

god helg,

guri <3